Slukt av høstmørket

Slukt av høstmørket

Jeg har alltid tenkt på høsten som en fargerik årstid. Den har gjort meg varm helt inn til hjertet. Det var min favorittårstid, uten tvil. Jeg har elsket å leke med bladene som var falt ned. De var vakre. De var fargerike!

Det som skjedde den høsten fikk meg til å endre mening. Nå klarer jeg ikke lenger å se de vakre fargene. Alt ble grått etter det. Jeg ble fylt med en stikkende sorg. Den gjorde alt grått og trist. Hvordan kunne du, Benjamin?

Det var mørkt og kaldt. Den kalde, lekende vinden prøvde å snike seg inn under jakken min, men jeg lukket jakken godt rundt meg. Det var tidlig høst på den tiden jeg ennå kunne se fargene. Fargene var så fine. De fylte meg med glede. Jeg var i ekstase. Benjamin ville treffe meg. Han sa han hadde noe å fortelle. Vi hadde snart vært sammen i ett år, Benjamin og jeg. Jeg gikk bortover det grå fortauet. Eg kjedelig farge, tenkte jeg. Lite visste jeg at det var bare den fargen jeg kom til å se i fremtiden. Så trist jeg ville blitt om jeg visste det! Nå, når jeg skriver dette, klarer jeg ikke bry meg mer. Fortauet jeg gikk på var smalt og kronglete. Det så gammelt og nedtråkket ut. Hadde jeg bare visst at jeg kom til å føle meg sånn. Fortauet tok slutt, så jeg måtte gå ved veien. Bilene suste forbi. Stedet jeg skulle møte Benjamin på, var ikke langt unna. Plassen var ved den brusende elva. Han kom til å sitte på benken under den store eika. Han skulle smile til meg og gi meg et kyss. Slik skulle det bli. Etter det skulle han fortelle meg hvor mye han elsker meg, og at vi skulle være sammen for alltid. Hadde jeg bare visst at slik kom det ikke til å bli. Om jeg ikke hadde gått til elva den dagen, ville jeg fortsatt sett fargene?

Snart var jeg fremme. Jeg trengte bare å gå over broen og inn til den lille skogen. Der ville Benjamin sitte på steinbenken og vinke til meg. Om jeg bare hadde visst at det kom han ikke til å gjøre. Ville jeg ennå ha sett fargene? Ville jeg ennå ha sett høstens farger? Jeg gikk over broen. Vinden ulte. Den prøvde fremdeles å komme inn under jakken min. “ Du får ikke lov!” lo jeg til vinden. Den hørte ikke på meg. “ Okei, så får jeg bare bli kald!” sa jeg og slapp taket av jakken. Vinden ulte fornøyd tilbake. Jeg hadde kommet til den lille grusstien som førte inn til elva. Det raslet i de store trærne langs stien. Det var så vakkert her. Jeg gledet meg til å se Benjamin. Han betydde så mye for meg. Det gjør han ennå. Derfor er sorgen ikke til å bære. Jeg var kommet langt nok til at jeg burde ha sett ham, men jeg så ham ikke. Kanskje har han gjemt seg, tenkte jeg. Jeg gikk videre bort til benken. Hadde jeg gjort det om jeg visste hva som ventet meg? Han var ikke der. Jeg så ned, ganske skuffet. Han var nok bare litt sen, tenkte jeg. Vinden blåste kraftigere. Trærne vaiet fram og tilbake. Jeg tuslet bort til den store eika. Den var gammel. Eika bar på en hemmelighet. Hadde jeg bare visst at den bar på en til. Jeg ville gå til den andre siden av eika, for der stod hemmeligheten risset inn med kniv. Benjamin+ Linn, stod det. Eika hadde en tjukk og bred stamme. Man kunne ikke se hva som var på den andre siden. Hadde jeg gått og sett om jeg visste hva som var der? Jeg gikk rundt stammen for å se på det vi hadde risset inn…

Det var fra da av alt ble grått. Jeg greide ikke å se fargene etter det. Det føltes som om jeg hadde hundre kniver i hjertet. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?! Han hang etter et rep fra treet da jeg fant ham. Han var helt hvit. Herregud, han var så hvit! Han var borte. Benjamin var død! Det hadde kommet mørke skyer på himmelen. De trakk seg sammen. Det begynte å tordne fryktelig. Regnet kom. Alt var blitt grått og dystert. “ Faen ta deg, Benjamin! Faen ta deg!” ropte jeg så høyt jeg bare kunne. Fjellene svarte. De lagde ekko. Så ble alt stille, uhyggelig stille. Jeg var satt igjen alene. Alene i stillheten. Jeg var fanget av mørket, gjemt bort. Jeg var slukt av det. Aldri skulle jeg komme fram igjen. Aldri!

Hvorfor, Benjamin? Du betydde så mye for meg! Tenkte du på meg? Var det min feil? Fargene er borte. Alt som er igjen er grått, uten glede. Jeg takler ikke høsten mer, Benjamin. Jeg kommer etter deg. Jeg elsker deg. Da, nå, for bestandig.

~ av negativecreep den januar 11, 2007.